Klare til start: Mannskapet som testet traséen for det vi håper vil bli det årlige bartemaratonet! Fra venstre: Daniel Peter Barth, Mindaugas Lukauskas, Carl Edvard Sem
Som en avslutning av LPLs innsamling, holdt vi fellesløpings med et hårete maraton på menyen. I sann LPL ånd er det ingen grunn til å løpe rundt det som ser ut som en fin motbakke, og traséen gikk gjennom Maridalen og derfra opp i marka. Der snirklet den seg over noen riktig fine markaperler med blanding av grus og sti.
Over er det operative ordet i den foregående setningen. Vi har litt usikre tall på høydemeterene (stigning: 911 Edvard, 1050 Lommekjent.no, 1188 Daniel, 1305 Mindaugas) , men kan anta ca 1100 hvis vi legger oss på midten av utvalget. Til sammenlikning er Nordmarka Skogsmaraton i området 650 ut fra hva jeg kan spore opp på nettet. (Det ligger ikke noen offisiell NSM stigning ute så vidt jeg kan se).
Med andre ord hadde vi satt oss fore en skikkelig opptur.
Løpsgjennomgang
Klokken er 10, og vi starter fra Gullhaug Bru i Nydalen.
Km 1-3.5
Ingrid hadde tatt seg et avbrekk i doktorgradskriveriene, og fulgte oss et stykke på vei. Vi jogget oss oppover langs Akerselven i fint driv, til vi kom opp til dammen ved Maridalsvannet. Her skulle Ingrid snu, og var så vennlig å ta med overflødige jakker tilbake til start for oss. Edvard og jeg hadde overvurdert kulden, og stilt med jakke, noe som kunne blitt en skikkelig ubehagelig ballast. Fear not! - Ingrid to the rescue! Takk!
På vei til Sander gård.
Km 3.5 - 10
Herrene fortsatte ferden opp på grusveien mot Sander gård, og hadde til tross for gråværet, herlig utsikt over både vannet og innover i marka. Grusveien drar seg på et punkt opp på en liten høyde slik at man får en makeløs utsikt over Maridalsvannet og blånene bak. Det var spesielt flott inn til Sander gård - rimfrost og snø på åkerene sørget for landlig idyll og fin førjulsstemning. Det manglet bare et julenek med dompapper i, og så hadde julekortet vært på plass! Dette partiet er i sin helhet med noe slak stigning og enda mer slak helning, til det flater ut langs Maridalsvannet. Derfra er det litt slynget asfaltvei til vi ankommer Hammeren. Vi er tidlg i løpet, og alt er fryd og gammen med fjærlette ben. Må bevisst slakke av litt på farten - vi vet det er en god del klatring som står foran oss, og dette skal jo strengt tatt være en kosetur med prat og nyting av omgivelsene.
Starten av klatreetappen fra Hammeren
Km 10 -13
Vi ankommer broen ved Hammeren, og skal følge grusveien opp på vestsiden av Skjersjøelven. Dette er starten på motbakkeløpet Skjennungsstua Opp, og følgende begynner det et klatreparti her. Vi har en "teknisk hvil" i bunn av bakken, med litt skoknytting og vannlating. Vi blir også spurt av en forbipasserende dame og hva jeg antar var hennes mann, om vi bruker brodder. Svaret var for alle nei, men Mindaugas hadde til gjengjeld pigger i skosålene. Dette var nok til at hun besluttet resolutt at her skulle skobroddene på. Brukerundersøkelse i praksis med andre ord.
Rett etter der hvor gruveien tar av etter busslommen ved Hammeren, ser gløtter den første bakken av fler frem mellom trærne. I løpet av de neste 3 km skal vi forsere rundt 100 høydemeter. Vi er litt konservative på tempo, og det går greit unna, selvom samtalen dabber litt av i de bratteste partiene.
Veien går litt terrasert oppover og det er en fin miks av motbakker og flate partier, før vi kommer opp til venstresvingen hvor vi tar av mot høyre for å komme over Skjersjødammen. Vi krysser skiløypen rett før dammen, og det kan ikke meldes om grunn til å håpe på at den preppes med det første.
Km 13 - 15.5
Grei skuring langs Skjærsjøen. Ikke så mye å si - Flat trasé, og lettløpt avbrekk fra stigningen opp til dammen. Fint å få litt driv i bena til forandring fra motbakkekverningen. Rett etter å ha dratt forbi dammen, blir vi forbisyklet av noen blide herrer fra SK Rye, som hilste pent, og ønsket god tur. Bra folk!
Skjersjødammen
Skjersjøen
Km 15.5 - 19
Klatreetappe fra Skjersjøen til Bjørnholt. Det er én bakke som står for den kjipeste biten av stigningen, og det er den første etter selve Skjersjøen. Det er riktignok en bakke eller to til før en er oppe ved Bjørnholt, men denne er den som rykker deg ut av det fine drivet, og derfor blir den upopulære av dem. Bjørnholt markerer vendepunktet, og herfra skal vi i all hovedsak sørover igjen, om enn i noe sikk-sakk. Selv om vi ikke har kommet halvveis, er det alltids noe fint med å ha snudd, og således ha begynt å løpe "hjemover" igjen.
Km 19 -20
Ved Bjørnholt dukket vi ned trappen til dammen, (som de hadde trukket proppen ut av), før vi hadde et fint lite stiparti opp til grusveien som leder mot Vindernhøgda.
Trappen ned til dammen. For anledningen dekortert med "En herre med bart"
Åpne sluser
De morsomme konstruksjonen på dammen er verdt en titt hvis du ikke har sett dem på nært hold!
Grusveien er en blindvei, og ender tilsynelatende i en snuplass, men for enden av den går det en fin liten sti, og det var her vi begynte den mer tekniske biten av turen.
Km 20-24
Stigningen er bratt og underlaget er ujevnt og tidvis glatt. De første 500 meterene etter grusveien har vi ca 70 meter stigning, og underlaget er snødekket grov sten, røtter, og høstvåte myrdrag på tvers av stien. Det kjennes i bena at vi har allerede hatt mye oppover, og med sleip sten under fot, blir det enkelte steder med klyving i stedet for løpings for å sikre hele ankler og sprett i steget. Vel oppe vanker det imidlertid premie! Ikke bare får vi flotte 3.5km med slak nedover på sti, men for et flott løpested!
Bratt og glatt!
Fornøyde gents på toppen!
Vel verdt det: Premien ved å komme seg opp! Herlig snirklete sti, over sva og busker, samt en og annen sølepytt. (Og ja, det er et fargefoto!)
Det er glatt, og bena er litt sure, så vi løper oss nedover med sikkerheten i forsetet, og kommer fra det med litt skliing og et par våte føtter.
Km 24-27
Stien munner ut på grusvei igjen nedenfor Ullevålseter, og vi drar vestover for å komme oss over Nordmarkskapellet. Nedoverløpingen på sti var kjærkommen variasjon, og bød på muligheten til å løse opp litt i musklene, og vi får et fin lite flatt parti mot Aurtjern nedenfor Lørenseter, før vi skal på klatretur igjen. Hofteleddsbøyerene mine begynner å surne litt i bakkene opp til Slakteren, og lårene til Edvard sier i fra at de også har lagt merke til at det går oppover her i verden. Ved 27 km har vi rundet Nordmarkskapellet. En av bakkene jeg så minst frem til er forsert, og det er det siste fotoet jeg har tilstedeværelse til å ta.
Gutta krutt på toppen av bakken ved Slakteren.
Nordmarkskapellet stikker ut mellom trærne.
Km 27 - 30.5
Bena skal bare gjennom litt mer tyn nå, og så er det bare å "trille" hjem. Vi løper ned til Bjordammen, som er bare fryd å gammen, men derfra er det mer eller mindre jevn stigning de neste 3 km. Vi har litt over 100 høydemeter som skal forseres, og bena er allerede begynt å bli litt negativt innstilt til mer stigning. Vi labber oss opp mot Lille Tryvann, og før vi har kommet oss til krysset hvor vi skal til venstre har praten stilnet av. Jeg tror vi var flere som gikk en tur i oss selv og tenkte på andre ting enn motbakker akkurat her. Vi hadde heldigvis vært snille i åpningen av løpet, så den beryktede 3milsveggen var ingensteds å se. Ben fulle av surt opptjente høydemetere var imidlertid virkelig tilstede. Med syngende hofteleddsbøyere var vi på toppen ved veikrysset på Skjennungsåsen på 30,5 km. Nu jâvlar skal det trilles!
Km 30.5 - 36
Rolig nedover er digg. Litt brattere nedover er litt vondt. Men det er annerledes vondt en oppovervondt, og når bena venner seg til bevegelsen er det i grunn slettes ikke så galt. Lårene hadde bare ikke løpt nedover på en stund, så de satt vel litt på benken. Vi passerer Ullevålseter litt etter 32 km. Ingen roper ut etter Solo, så vi fortsetter forbi i jevnt drag og tar østsiden ned langs Sognsvann. Utrolig deilig å komme til Ullevålseter - vi har en spøk i løpegjengen om at derfra er vi ferdige og det gjenstår strengt tatt bare å gå til bilen.
Mentalt godt å være i "trilleterreng" hjernen kobles ut, bena gjør jobben. Kikker på klokken. 3 runder rundt Sognsvann igjen. Fin fart. Bra gutter!
36km - vi er nede ved enden av Sognsvann. Omtrent 2 runder igjen rundt Sognsvann. Hallo flatmark.
Km 36 - 42.195
Fine slake partier som vi kunne løpt i blinde mot Sognsvann. Forbanner den lille kneiken ved Svartkulp på ca 37 km. Vi to har aldri vært venner, og nå liker jeg deg litt mindre enn vanlig. Vannet fra dammen er i rør under veien uansett, hvorfor i all verden jevnet de ikke ut høydeprofilen på denne? Kneiken forbi og vi løper som halvspreke gamle menn blant helspreke gamle menn på lørdagstur. Skammen tar oss, og vi retter ryggen for å se litt mere helspreke ut vi også. Kommer ut til asfalten ved Sognsvann, og loffer oss nedover mot Carl Kjelsens vei. Kroppen er på autopilot, og det er bare å gjøre jobben. Bena er i grunn overraskende medgjørlige, og det var deilig med raskere underlag. Piggene i skoene til Mindaugas gir en taktfast rytme å nyte utsikten over Oslo fra Havnabakken til. Vi kommer ut til Maridalsveien, krysser denne og løper på fortauet nedover mot Voldsløkka. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt sårbent, og at det skal bli helt greit å runde av snart. Tar en telefon til SuperIngrid i det vi passerer lokket over Ring 3, og spør om hun ikke kan sette på vannkokeren for oss. Vi kommer ned på Voldsløkka, og løper det vi trenger for å nå den gjeve distansen. GPSene er litt ute av sync, og vi har en differanse på nesten 500 meter mellom de respektive klokkene. 2 er fra Garmin, og en er fra Polar, alle viste forskjellig distanser, så vi løper så vi er sikre på at alle er innenfor.
Det øyeblikket jeg slutter å løpe kommer pinnebena, og jeg kunne nok gitt et seriørst bidrag til Ministery of Funny Walks. Etter å ha stotret oss opp trappen, bød Ingrid på te, og vi satt og nøt det å være knust et par minutter i fellesskap. Flott tur, men fy så mye oppover til tider. Generelt velbehag og godfølelse etter en fin gjennomføring.
Kjempeinnsats fra de oppmøtte - Takk for turen, og så håper jeg vi ses til neste år også!