I dag har vært en så som så dag på løpefronten for min del. Jeg starter med det dårlige, slik at man kan runde av med noe positivt. Litt som iskrem etter en porsjon med harsk fisk.

Uansett, over til poenget. Jeg har gått til NIMI (les legen) med leggen min som er dum. Legen mente at jeg trolig hadde en ruptur i den ene leggmuskelen, trolig anskaffet på asfalten i enten Holmenkollstafetten eller Sentrumsløpet. Når jeg spurte om jeg kunne løpe, var svaret litt, og innenfor 30% av smerteterskel. Når jeg spurte om han trodde jeg kunne løpe Maraton 21 juni, lo han godt. Hans ordvalg var noe annerledes, men essensen var at det kunne jeg drite greit i. Så der gikk dagen min i do. Planen om en slaraffen sommerferie, med koselig omtrening fra lang til bratt, er blitt erstattet med rehabilitering av revne muskelfibre.

Doktoren kunne selvfølgelig ikke være 100% uten en MR, så nå har jeg bestilt time, og eventyret om den ubrukelige leggen er to be continued....

De første løperene er ute og hente brikker, og jeg forsøker meg på litt ninja/supermannskifting bak bilen. Kapow! Plutselig antrukket løpeklær!

Nok om deg legg, litt om meg nå.

Jeg har løpt Rett Til Værs. For første gang. Sammen en god del andre. Det var gøy. Det var tungt. I dag var tungt fint. Man tenker litt mindre, og hygger seg litt mer.

Km 1-2
Grus. Fin vei, gammel skog. Varmt. Legger meg i en gruppe som er litt vel rask. Regner med at dette ikke kommer til å gå, men at det kan være veldig veldig veldig gøy om det gjør det. Føler at jeg har fortjent oppturen i dag.

Km 2-3
Sånn rundt 2,5 går det som det må gå. Jeg kjenner at dette ikke går, og må gjøre en omregulering. Ikke herpe leggen helt, få puls ned til noe levelig så jeg har litt glede av det siste strekket. Gir meg 500m med klyving i motbakkene til å bli sjef over kroppen igjen. Imens tar Frode Klevstul meg igjen. Heier på Frode. Frode puster, peser og peiser på.

Km 3-4
Ligger i en fin rygg, men klarer ikke å dy meg når jeg har 1 km igjen. Lungene tåler bank, og en liten km får pyseleggen jaggu tåle den også. Rykker fra ryggen og labber avgårde. Møter en stenrøys av et stiparti. Der kunne jeg jo tatt inn litt pust hadde jeg visst at den kom. Det gjorde jeg dog ikke. Ferdig med røysen, over litt myr. Dagens første gjørmehull. Jippi! Langt hopp, lett landing og glad i fjeset. litt mer sti. Ser av klokken at mål må være rett rundt hjørnet. Markeringsbåndet står på tvers av stien. MÅL! Hvor er boksen? HVOR er boksen til å lese av brikken? Fader da? Millisekunder etter blir hjernen igjen sjef over lungene og spør : "Daniel. Du er ikke først oppe. Hvor er da alle de andre?" Øyne følger merkebånd. Kropp følger etter. Vi skal til HØYRE. Weeeeee! 100m med mykt underlag og fin-fin utsikt over by og fjord over brinken. Der er boksen. "blipp" i hodet. rødt lysblink på lenke. Joda dette var stas.

Klokken stoppes litt etter. 26:02. Kom jeg under 26? Det får resultatlisten vise!