Det er sjeldent man har drømmedagen hvor kroppen gjør alt du ber den om, og fremdeles har restkapasitet til overs. Vanligvis får du en i fleisen på et løp. Være seg å “møte veggen”, magetrøbbel, gnagsår, følelse av at noe er håpløst, at det blir for mye for deg eller at hele løpet er meningsløst. Da er det greit å ha et bevisst forhold til seg selv og sine egne verktøy. Her er noen av innholdet i min verktøykasse.
1) Bestem deg på forhånd. Ikke ha lyst til. Bestem deg.
Jeg SKAL klare å fullføre XX km. Jeg SKAL hygge meg, og fremdeles komme i mål på XX tid. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å […] Eller noe helt annet du har satt deg fore. Har du først bestemt deg, så skal du holde deg til den mentale kontrakten du har gjort med deg selv. Legg gjerne inn noen “det er fint” opsjoner, men det er viktig å ha noe du har bestemt deg for som et minimum. Det skal ikke være et alternativ å ikke overholde denne minimumsavtalen. Hvis du har lovet deg f.eks å løpe hele veien, så gir du deg selv et mentalt rapp over bakhodet når bena har lyst til å begynne å spasere. Spaseringen er ikke et alternativ. Du skulle løpe. Du klarer det, men det kan være ubehagelig. Hvilket får så heller være. Avtalen var at du skulle løpe.
2) Bryt ned ting i kjente deldistanser.
Det er som å nøste opp en tråd. Man starter ikke med hele trådvaset, man starter i en ende. Både i de store og små. “Nå er det bare 2 marathon igjen” funker kanskje for deg, men for min del fungerer de lengste strekkene bedre som milepæler når jeg har nådd dem - type “Yeah! der var første marathon unnagjort”. "Nå er det bare to runder igjen rundt Sognsvann som gjenstår før jeg har det første marathonet”. Og så videre. Tenke hel - del - hel. Bakken slutter ved det treet - jeg må bare holde ut dit, og så blir det lettere. Eller: ved den svingen skal jeg ta en slurk vann.
3) Lyv så du tror det selv. “Dette er egentlig ganske fint, jeg er heldig som får oppleve dette”.
Selvom alt er vondt og jævlig. Regner pøser ned, du er kald og sliten. Det finnes ALLTID noe som er fint bare du leter hardt nok. En vanndråpe på et spindelvev. Gjørmen som har fylt skoene dine, eller som du skled og falt på har en lukt som minner deg om da du var et barn og alt var rosenrødt. Det er ALLTID noe som er fint sett med rett blikk. La det fylle sinnet ditt og fokuser på det. Eventuelt så kan du gjøre søkenen etter hva som er fint i akkurat denne situasjonen til en lek i seg selv. Det gir deg også en kjærkommen distraksjon, som attpåtil får deg til å være mer tilstede i situasjonen. Når ting er på sitt verste hender det at jeg tenker jeg er heldig som kan løpe, har en fungerende kropp og alle lemmer. Da er det greit å kjenne på at alt er der.
Lyv så du tror det selv. “Dette er egentlig ganske fint, jeg er heldig som får oppleve dette”.
4) Still opp forberedt
Lag rutiner på ting du skal gjøre underveis. Hvis det er et langløp så skal du f.eks drikke hvert XX minutt i den gitte årstiden, og spise hvert XX minutt. Sysselsetting underveis gir deg distraksjoner når ting er vanskelig, og hjelper deg med å sørge for de aller beste forutsetninger til å oppfylle din mentale kontrakt med deg selv. Glemmer du å f.eks drikke og spis vil det kunne få store konsekvenser på hvordan opplevelsen din blir. En tom kropp gjør per definisjon vondt. En tom kropp uten brensel er eksponensielt verre. Vit hvor løypen går, og i hovedtrekk hvor mange store stigninger og nedfarter det er. Vit når du kan gire om. Skriv det på en lapp hvis du har med deg kartmappe. Skriv det på armen, eller på et armbånd. Småplukk skal ikke ta konsentrasjonen din, og når du sliter er det godt å ha alt på stell. En løypeprofil er gull verdt.
5) Train as you fight
Jeg kan ikke understreke viktigheten av dette i forhold til opplevelsen på løpsdagen. Tren på situasjoner du skal komme i, og gjør det gjerne i overkant. Skal du løpe en rask 3km så tren gjerne 4/5 x1000 meter med overfart på intervalltrening. Skal du løpe et løp med 800 høydemeter, legg inn en tur med 1000 høydemeter i treningen. Isoler kritiske komponenter og overvinn dem en etter en. Tryggheten i at du "har vært med på verre” gir deg fantastisk tillitt til egne evner når alle komponentene skal sammensettes i den episke løpssymfonien din. Når du da står der midt i ditt eget epos, omringet av faenskap og motgang, så kan du ta deg selv i nakken og se opp og frem. Du har nemlig vært med på verre. Kjører du på på denne måten vet du om mange av hvilke utfordringer du møter underveis, og kan agere derefter. Vet du at du kan få gnagsår hvis det blir vått, ta med deg gnagsårplaster. Vet du at du kan få magetrøbbel av å pushe deg hardt på halvmaraton, ta med deg litt dorull sammenbrettet i benet på tightsen. Gjør det lett for deg selv å gjøre arbeidsoppgavene lettere.
6) Disponering - Du får ikke mer kvalm enn du lager selv.
Hvis du vil lage kvalm for deg selv så er det bare å måke på. Det handler jo om å være den som sprekker først, for deretter å øke på. Eller ikke. Prøv å ha helheten i bakhodet når du gjør taktskifter, setter tempo og så videre. Greit at du klarer å løpe opp bakken og tar igjen mange der, men hvis du blir så stiv i bena at de samme løper fra deg på flaten på toppen, da hjelper det lite. Du kommer til å ha det ubehagelig til tider, hvor mye du skal ha det forferdelig er opp til deg selv. Det er imidlertid når ting virkelig koster, når du kjemper hardt, at de største opplevelsene oppstår. Da bryter du med det som du trodde var begrensningene dine, hever terskelen, utvider horisonten din og trer inn det umuliges rike. Det er ganske fett i seg selv.
Legg gjerne igjen dine egne tips og teknikker for å håndtere bølgedalene underveis i et løp!!!