Skjennungstua Opp 2014 - race report

Først og fremst må jeg få takke arrangørene for all god moro som de har gitt oss i motbakkecupen i Maridalen. Dere gjør en kjempeinnsats, og disse løpene er et fantastisk lavterskeltilbud, med en utrolig god stemning rundt seg. Hvor ellers blir du servert smågodt på toppen?

 It aint over 'till its over: Heming Leira hadde med seg en sekk med startnummer, bøker gavekort og anekdoter. Det ble jaggu noe på undertegnede også!

It aint over 'till its over: Heming Leira hadde med seg en sekk med startnummer, bøker gavekort og anekdoter. Det ble jaggu noe på undertegnede også!


Skjennungsstua Opp er etter min mening spydspissen i norsk motbakkekos. Ikke traséen da. Den er omtrent det verste jeg kan tenke meg når det skal løpes fort. Du blander skikkelig stigning med tempostrekk i varierende lengder fra 0,25-1k hvor man må opp i 10k tempo eller bedre. Når du har gampet deg litt halvstiv i bortovermuskelene får du en skikkelig stigning midt i fleisen og det er på tide for oppovermusklene og lungene og ta kveldsskiftet. For de av dere som har løpt Grefsenkollen Opp, så minner disse løpene meg litt om hverandre. Uteknisk underlag, tempostrekker sprinklet med noen skikkelige kneiker.

Arrangementet avsluttes med fellesmiddag inne på koselige Skjennungstua, med premieutdeling til vinnere av cupen og loddtrekning på oss alle. Helt topp! 

 

Sånn synes pumpa dette løpet er :)

Løpsgjennomgang:

0-1km - Styggkald vind, og lite isolasjon i løpebukse og t-skjorte. Ullbokser til tross. Feltet prøver å posisjonere seg før første motbakke, og drar ut i 3:15 min/km. Friskt! Her tenkte jeg at jeg skulle være lur og holde meg 5-5:30min/km opp til første flate. Den planen gikk ut vinduet rimelig fort og etter 500m er jeg oppe i over 180bpm i puls. Det skal jeg fortsette å være i mer enn 25m30s til. Det vet jeg heldigvis ikke på dette tidspunktet, men jeg lukter lunten. Dette blir et kjør. Klokken gir meg bip på 4:25. 1 min foran skjema. Yay!/hjelpes! i skjønn forening i hodet.

1-2.25km - Tempostrekk med litt slak helning avbrutt av en kort mote, og en liten kort flate før den lange stygge bakken opp til Skjærsjødammen begynner. Prøver å løpe fort, men konservativit i håp om å få kontroll på syre og puls som meldte seg i den eksplosive entringen. Funker ikke helt som planlagt og pulsen ligger nå jevnt på 185 med 189 i den korte moten. Dette begynner å smake litt av en eneste lang sprekk gitt. Trøster meg med at nå er jeg nesten halveis når klokken piper 4:01 på km. (Jeg vet det ikke er halvveis, men jeg lyver til meg selv underveis så jeg skal tenke at jeg er over kneiken. Billedlig talt. Pleier å fungere forbausende bra)

2.25 - 3.4km (U.seter) - Ca 185 i puls og kvalme grunnet mangel på luft i dette strekket. Det er bratt og farten går ned. Vet at det blir bedre på slutten mot U.seter da det slakker av litt etter svingen ved Skjærsjødammen. Biter det i meg og gleder meg til en litt slakere oppover så jeg kan komme til hektene. Er blitt varm på fingrene. Et godt tegn at jeg merker det - da er kroppen med igjen, og jeg (hodet) kan begynne å hygge meg om andre ting enn å gispe etter luft mens den gjør jobben. Klokken melder 5:02 på km 3. Er fremdeles godt foran skjema. Det har kjentes ut som om kroppen skal si tvert nei hvert øyeblikk i 3km nå, så jeg går å venter på at alt skal si stopp, men det slakere partiet holder meg gående. Kneiken før Ullevålseter er kort nok til at jeg glefser den villig i meg - jeg er på vei til flaten på toppen. Der fins det lavere puls og mere luft!

3.4 - 4.6km (Fra U.seter til bunn av brattbakken med utsikten.) Svingene klatrer seg oppover og er kjente og kjære, og i forhold til storebroren rett opp i høgget rent koselige. Det er noen fine slakere partier mot slutten av segmentet til bunnen av en styggbratt bakke, som på dager med klarvær byr på flott ustikt over marka på veien opp, og flott utsikt over byen på veien ned.  Nå får jeg smake på at jeg løper over evne. Pulsen har ligget på 185 i 17 minutter nå, (jeg ligger helst på 178ish hvis jeg skal holde på i mer enn 10min), og jeg vet at det er i realiteten her på Ullevålseter løpet egentlig "begynner". Pulsen stiger, og magen begynner å gi meg trøbbel, så jeg må sakke ned noe for å komme meg videre. Klokken melder 5:25 på km 4. Øker tempoet forbi Ullevålseter med tungen slepende ut av kjeften, men blir satt på plass av buken. Minner meg på at jeg snart er oppe. Hold ut Daniel. Dette må bli pers med mindre du sprekker så kraftig at du ender med å krabbe i mål! Hold helt inn, og redd stumpene. Bit det i deg, dette er strengt tatt bare i hodet ditt. 

4.6km - mål. Styggbratte bakker er tydeligvis mer venn med meg enn mange andre. Jeg tar innpå resten av feltet foran. Gir meg et mentalt krafttilskudd, og jeg tyner meg opp bakken, vet det er flate på toppe, til og med litt nedover. Kjennes som om jeg har funnet et kjøleskap med kald Cola i Sahara. Fråtser i det deilige avbrekket byr på. Klokken melder om dårligste km tid etter 5km på 5:25, men jeg ser at dette går mot ny PB med enorm forbedring. Løp inn til 29:32 i fjor, og regner meg frem til at med mindre noe på mystisk vis går enormt skeis burde det være grei skuring å komme inn til under 28 min (!), hvilket virket helt utenkelig etter fredagens gjennomkjøring på 36 min. Girer derfor om og gasser på mens syren slipper lårene. Luften går helt ut av meg i den bittelille motbakken etter veiskillet, men på den andre siden er det nedover, så da er det båre å ramle ned bakken og forberede seg på sluttspurt. Tunnelsyn og gisping opp siste bakke.

Mål.

27:44.

Sykt fornøyd. Litt kvalm. Ganske vondt i magen, må gå meg ned litt for å roe kroppen. Over evne. UTEN tvil. En god dag i skoene!