Race report - Nordmarka Ultra Challenge 54km (NUC54) 2015

Først og fremst en stor takk til Jannicke Bergh og Co. Episk løpsopplevelse, og vedvarende godfølelse! Noen dager er gått siden selve løpet, og opplevelsen har som smått begynt å synke inn. Uten nevneverdige skavanker og kun en søt stølhet dagen derpå er det en glede å sammenfatte noen av den helgens opplevelser.

Strukturerte arrangører sørget for tett oppfølging av oss noe distré løpeskaller i forkant, og tok godt vare på oss ved målgang med varm suppe. Underveis må man imidlertid sørge for seg selv, både hva angår proviantering og stifinning. 

NUC kommer i variantene ganske langt, langt og kjempelangt. Respektive 26 / 54 / 100 kilometer. 

 Det er helt greit å være ute en stund når en fråtser i slikt!

Det er helt greit å være ute en stund når en fråtser i slikt!

Så hva er NUC 54? Kort fortalt er det 54km og rundt 2000 meter stigning med herlig blåsti, hvorav halvparten stortsett mest brukes av elgen. Turen er ispedd et par meget korte strekk på grusvei. Overført er det 1 stk flatt maraton krydret med litt mindre enn 5x Oslos Bratteste. Nok til at en får kjent at en har rørt på skrotten med andre ord. 

John Henry Strupstad, som løp 100km på 7:04:03 under VM i Doha 2014, vant i år NUC100 med tiden 16t59min. Det sier i grunn nok om underlaget, og for meg var 54km tøft nok i år. For en tur! 

Vi var velsignet med småkjølig, men klart vær, i stor kontrast til de foregående ukene med ekstremvær, med mye nedbør og flomtilstander. Jevnt over var det uvanlig mye vann i skogen, dyp gjørme, glatte røtter og således litt under ideelle løpsforhold med tanke på tempo. De av dere som har løpt Råskinnet kan nappe ut vadingen i Sognsvann og så har man i grunn prinsippet. 

 Vel nede etter Kollern kommer solen - og gliset. Ute av køen og i gang i eget tempo.

Vel nede etter Kollern kommer solen - og gliset. Ute av køen og i gang i eget tempo.

 Vekkerklokken ringer 04:45. På kjøkkenbordet ligger en matpakke, løpesekken henger over stolryggen på en av kjøkkenstolene og løpetøyet på setet. Er raskt i klærne, spiser en skive og tar meg en neve nøtter. Drikker et glass med sportsdrikke som inneholder litt salter. Går gjennom utstyret en siste gang, klær, kart, kompass, næring og penger. Alt er på plass, og jeg pakker en pose med skift til å ha i bilen på Skar. 

Kjører hjemmefra kl. 5:10 Ca 10 min bak planlagt tidsskjema. På Skar er det kaldt, og jeg kler på med det varme løpetøyet. Ser at flere har med seg droppbag og dunjakker. Det hadde ikke jeg fått med meg at var en tilbudt service. Småfryser litt, og tenker at "det var da som f... da vet jeg det". Bussen ankommer, jeg spiser matpakken min. 2 personer mangler, en har forsovet seg og en annen er antatt DNS. Møter @selvestetrude og @solarclep. Utveksler noen ord, men etterhvert som lyktestolpene rytmisk bringer oss gjennom grålysningen mot startstreken, senker det seg en spent stillhet i bussen. 

Det er en nydelig og klar morgen, og vi møtes av bål på parkeringsplassen ved Mylla dam. Det er tendenser til litt rim, og den krispe luften forteller nesen at høsten er her. Vi blir servert kakao og kaffe etter ønske mens vi venter på brief og start. 

Ryktene om 100km løperenes progresjon bringer lovnad om krevende forhold. Det går tregere enn vanlig, og vi blir bedt om å ta det litt piano - det er vått og glatt. 

De siste minuttene før start går raskt. 5 min , 2 min, 15 sekunder til start.
Starten går, og vi klyver opp kneiken fra parkeringen. Jeg har oppdager at jeg ikke har snørt skoene mine. Oida, det var ikke helt som planlagt. Men, men... Det er bra trekkspill i startfeltet  og jeg får tidsnok anledning til å snøre uten å "miste plassen" i køen. 400 meter ut i løype og jeg er allerede klissvår på begge bena. Score!
Vi måker videre mot første sjekkpunkt, og jeg forserer feltet etter mye byksing på siden av stien før jeg løper opp til grantreet på Åssjøsetra. Sjekkpunkt 1 er nådd. Juhuu! Resten av feltet tar imidlertid stien på nedsiden av sjekkpunktet, og jeg havner midt i klyngen igjen når  jeg slipper meg ned over pinnebroen. Stopper da like så gjerne opp et øyeblikk og gjør en justering i antrekk. T-skjorte kommer til å være plenty så jeg kan godt strippe av litt ull før vi skal ta turen opp til sjekkpunkt 2 på Kollern.

Legger meg som lydig sau i feltet, men trives ikke helt med at det går mye i rykk og napp, og er generelt lite løping i et tempoe som er behagelig for meg. Det gjør det vanskelig å etablere en jevn og god takt. Jeg forserer derfor feltet nok en gang i bakkene opp mot Kollern slik at jeg kan løpe i eget tempo på vei ned. Passerer toppen og sjekkpunkt 2, og vel oppe skal vi hardt mot venstre. Jeg ser jeg ingen sti til venstre, så jeg fortsetter litt til i tilfelle  den tar av lenger frem. Det gjorde den imidlertid ikke, og når jeg igjen er tilbake på rett spor, så er jeg igjen bak gruppen jeg passerte på vei opp. Blir dermed spaserende i kø ned fra Kollern, og det klør i føttene etter å komme seg ned på strekket mot Tverrsjøstallen. Der er det litt grus i Kalvedalen før man skal opp på ryggen på Pershusfjellet, og feltet løsner opp litt. Jeg finner en takt som passer meg bra og labber avgårde. Tverrsjøstallen og sjekkpunkt 3 er siste kjente punkt for meg på denne siden av Finnerudsæter, og jeg klarer ikke stoppe gliset fra å trenge seg på - kroppen er lett, solen er oppe, og jeg løper i eget tempo. Herfra kommer det noen partier jeg vet skal være flotte, men som jeg ennå ikke har opplevd selv. Oppdagelsesferd på sitt beste!

På vei opp Pershusfjellet tar jeg igjen et lite felt med 2 herrer og Miriam Gulbrandsen (2.plass kvinneklassen). Miriam kommer jeg til å se en del til i løpet av turen - stort sett hver gang jeg står og klør meg i hodet så kommer Miriam i fin jevn driv, og vi får utvekslet både to og tre ord ved flere anledninger. Takk for rutehjelp og hyggelig ordskifte Miriam!

Jeg holder følget med trekløveret forbi sjekkpunkt 4 på toppen, og ned mot Finstad og derfra mot Spålen. Herrene tar en liten bio-pause, mens Miriam dundrer videre. Jeg løper fra de andre og tar igjen Miriam, og vi passerer sjekkpunkt 5 langs Spålen.

Etter litt følge på vei til Finnerudsæter glir jeg etterhvert sakte fra henne, og jeg er alene når jeg kommer over setervollen på Finnerudsæter. Sist jeg var her var det sammen med konen min på Marka24 2 år tilbake, og jeg kjenner litt på at jeg er veldig glad i henne, men jeg loffer videre inn i skogen. Sånn på egenhånd. Her er det egentlig akkurat slik jeg ønsker meg det - det er deilig å slippe å løpe bak noen. Høy skog, myk og fin enkeltsporet blåsti, uten mulighet for at jeg surrer meg bort. Får ekstra energi av å løpe den flotte seksjonen og har bra driv når jeg kommer til Fagerlisæter. Kommer der forbi 3 karer, og må forsere hogstfeltet på veien mot Katnosdammen. På nevnte Marka24 hadde vi litt trøbbel med å finne stien her, og i år var det ikke nevneverdig mye lettere. Hadde jeg ikke visst at jeg skulle forbi hytta så tror jeg at jeg hadde surret mye rundt oppå der. Løper gjennom gress så høyt at det dasker meg på nesen over hogstfeltet, og vi dunker inn i skogen igjen. Møter en løper som tar seg en skive, og utveksler noen ord, og forteller at jeg planlegger en matbit på Katnosdammen, og at vi sikkert ses igjen der. 

Ankommer Katnosdammen, og med det sjekkpunkt 6. Fyller vann, spiser litt nøtteblading og farer videre inn i skogen. Stiene her er helt fantastiske!

Kommer ut på Katnosveien, blir tatt igjen av Miriam når jeg står og klør meg i hodet over kartet, og slår følge de 800m med grusvei før vi smetter inn på en sti til venstre. Etter litt klyving er vi igjen fra hverandre. Stien går mot Sandungen gård, men underveis så skal vi klyve opp Kjerkeberget. Dette er nok en rosin i pølsen for min del. Jeg har aldri vært der oppe, og gleder meg storveis til å se utsikten og det morsomme lille huset på stylter på toppen.

Flott sti på vei ned til stidelet som går opp til Kjerkeberget. Kjenner jeg er litt sår i senene under høyrefoten, og i knærne. Jeg passerer flere løpere som er på vei ned når vi er på vei opp, hvilket er suveren motivasjon. Vel oppe må jeg stoppe opp og suge inn utsikten et øyeblikk. Kjerkeberget og sjekkpunkt 7 har en vanvittig utsikt, og med sol, endorfiner og stigende kontakt med følelsene sine utgjør det en mektig opplevelse.

Når jeg er ferdig med å være grepet av stunden har Miriam også kommet opp, og vi slår følge nedover et stykke. Jeg møter en av de danske deltagerene på vei til Sandungen gård. Som han selv sa, så er det litt mer opp og ned i Nordmarka enn der han bodde i Danmark. Hatten av for at han og de andre danske tok turen og ga jernet! Han slet med litt kramper, og generell slitenhet i bena, så jeg spurte om han hadde det han trengte av næring, om han hadde drikke med litt salter etc. Han var vel supplert på ernæringsfronten, så da var det ikke så meget jeg kunne bistå ham med der. Vi passerer sjekkpunkt 8 ved brokaret på Sandungen.

Over halvveis, står nå Kikuttoppen som neste på menyen. Vi løper langs Sandungen  et lite stykke, før stien (les traktorvei) drar oppover vekk fra vannet. Dansken og jeg skiller lag ettersom det går oppover. Jeg tar stien som tar av "veien"inn til høyre for å komme oppover mot toppen. Etter et salig stykke med myr til midt på låret (fremdeles del av stien) kommer vi litt opp i høyden, og det er litt tørrere. Sånn mellom myrene i hvertfall.

Snakkisen skulle ha det til at stigningen opp til Kikut skulle være fæl. Personlig opplevde jeg den egentlig ikke som så gal - det er flere små topper på veien opp, og stigningen går jevnt og fint. Forbausende mang myrer på vei opp etter min erindring. Jeg tenkte på forhånd at her måtte det da være tørt, det er et fjell og vi skal løpe på en rygg. Virkeligheten er imidlertid ganske så mye mer nyansert. Det går opp, og ned, og opp igjen. Hver gang man er en tur ned så var det som regel en myr i bunn, likeledes på topp. Med mindre det var svaberg. Loffer inn på toppunktet med sjekkpunkt 9, og hører skravling fra lia. Der kommer det noen eldre herrer på vei opp, som alle synes at dagens ungdom hadde stål i ben og armer, og at det var gjevt med løpetullinger som hadde kommet langveis fra. Jeg stoppet litt for en prat, og ble forsynt med et godt råd på veien også - det var skamglatt stedvis på vei ned, og at det er lite artig å legge igjen fortennene i lia på vei ned. Først bratt sti nedover, som ganske så rett er rimelig sleip til tider. Jeg holder på å dette ved to anledninger, og er glasd til når stien går over i kjerrevei. Fyller litt vann i en bekk som livlig krysser stien - og jeg har nå møtt nest første danske og Miriam (igjen). Vi løper ned til vannet og følger en sti nede i vannkanten av Østre Fyllingen. Vår danske venn leder an, helt til han glir på en sleip stein og går på rattata. Vi stopper opp og forsikrer oss om at han har det greit før vi fortsetter ferden mot Kobberhaugene. Fin sti og før jeg aner det så er jeg på sjekkpunkt 10 ved Damtangen. Nok en damkrone. Jeg synes det er stas å løpe på damkroner. Vet ikke hvorfor, men det er litt ekstra gøy.

På vei gjennom Osmarka har jeg forlatt mitt forrige følge og tatt igjen @ingvillhf (vinner av kvinneklassen). Vi løper og snakker litt om løst og fast, kommer ut et lite stykke på Deledalsveien før vi drar inn i velkjent skiterreng. Synes det er stor stas å labbe rundt her i joggeskoene - vanligvis er det i skistøvler.  Appelsinhaugen byr på litt klatring, og på veien opp glir Ingvill. Spør om hun vil ha en hpnd, men hun er oppe og i marsj før jeg så mye som har rukket å strekke ut armen. Vi lir litt fra hverandre over toppen av Appelsinhaugen, og passerer et skikkelig juv på veien til Kobberhaugtjernet. Derfra er det ikke lenge til vi tar fatt på stigningen opp til toppene på Kobberhaugen.  Hører folk nede i lia på vei opp og må gi litt gass. Oppover er jo blant de tingene jeg anser meg som god på for søren! 
Vel oppe og sjekkpunkt 11 er passert.

Moralen stiger omvendt proposjonalt med avstanden til mål. Nå er det "bare" ned til Bjørnholt igjen, og derfra ta en av favorittstiene mine ned til Fagervann for så å hoppe av stien og ta en snarvei ned til Skar. 

Ruten går ned åsen og krysser Deledalsveien igjen - herfra går det en fin tur over Vindernhøgda som jeg har løpt mange ganger. Hjemmebane følelsen er sterk, og trøtte ben blir piggere. Fyller vann i kranen på Bjørnholt og gleder meg til stien mot Kamphaug. Passerer siste danske og en nordmann som hadde tatt meg igjen mens jeg fylte vann.  Koser meg grådig på stien som går på kammen over elvejuvet og har noen flotte utsiktspartier. Sjekkpunkt 12 passeres i skogen. 

Jeg begynner å regne så smått på eget tidsforbruk mens jeg tråkker videre.  Hodet er trøtt og matten henger litt dårlig på grep. Kommer frem til at 8t10min er ca tiden min hvis jeg gir på litt. Får ikke beregningen helt til å gå opp, og bestemmer meg for å heller bare gi full pupp og se hva jeg ramler inn på. Turen opp til Kamphaug er tung. Puster kraftig selvom pulsen i og for seg er kontrollert og fin. Jeg er regelrett sliten etter en dag i skoene. Det har vært mer folk ute på tur de siste kilometerene, og det hjelper på moralen for min del. Kan ikke subbe rundt når det er folk til stede, da må ryggen rettes og det blir mer saft i steget. Sjekkpunkt 13 kommer etter et  flott parti i skogen i form av en skiltstolpe. 

Herfra er det nesten kun seiersrunde. Jeg skal litt oppover til Fagervann, men det er gjennom majestetisk "gammelskog" , og på sti jeg kjenner like godt som tåboksen på mine gamle løpesko. Klemmer til og håper å få meg noen km ned mot 6:00 tempo. Kroppen har det ikke i seg og jeg klokker inn i betydelig saktere fart. Rett før Fagervann kommer de første fra NUC 26 løpende. Ida @fjellmannen kommer også i mot i bra driv. Vi har litt gjensidig heiing i det vi passerer hverandre. Stas! Der stien tok av fra Fagervann mot Skar satt det to damer. Jeg har følelsene utenpå, og vennlige heiarop rører meg til gledestårer, og jeg kjenner på mye som har ligget ubearbeidet i bakhodet mens jeg løper meg ned til stiskillet ved sjekkpunkt 14. Trippelsjekker at jeg er på rett vei før jeg åpner opp og gønner på ned til mål. Gliser og jubler innvendig mens kroppen lar seg banke gjennom det siste strekket. Ut av skogen, krysse veien, og videre på sti. Skjønner ikke helt hvor mål faktisk er, men det gjør fint lite når en vet at en er i havn. 

Labber inn på 7t56min og 7.plass. Overrasket og glad!